.. med nok en kjedelig unnskyldning om at jeg har gjort det og det, og hatt lite tid til å blogge. Vel, sannheten er at jeg er ekstremt lat og gir faen til tider i bloggen, og det er ikke så gøy - for noe av det jeg liker mest, er nettopp å skrive og dele tanker, uansett hva det gjelder. Vel, nesten..

Tappet for energi. Sutrer altfor lett og altfor ofte. Blir ganske ofte irritert, mest på mamma og meg selv. Hater å bli "pawned" (ellernoe?) i trynet, og føle meg mislykka. Lei av alt, lei av hvordan ting har blitt, men jeg vet det innerst inne er min feil. Spiser usunt og gir faen i at jeg faktisk blir slappere av det. Har prøvd å tenke "wuhu, i morra skal jeg opp tidlig og gå meg en lang, lang tur!" Som om det har skjedd enda. Ja, det er godt å ha en jobb å gå til, og man må bare gjøre det beste ut av det! Men jeg savner å sitte på skolebenken og være sosial med venner. Ikke at jeg ikke er sosial, men jeg savner skole-sosiale delen av meg. Noen ganger frister det å bare dra ned til skolen og sitte der og se dum ut, rett og slett. Er det fælt å ønske seg en tid tilbake av og til? Så klart, jeg er sosial og har verdens beste kjæreste (i mine øyne, hihi - som er kjempesøt når han sover, sånn btw.) men jeg skulle sittet på universitet eller kanskje høyskole og gjort noe fornuftig. Jeg vil ikke være en skuffelse lenger, slik som jeg føler meg nå. Jeg vil ha noe ut av livet, nå!


/ weheartit.com

Jeg er frustrert. Så frustrert at jeg skal legge meg i armkroken hos kjæresten, og tenke positive tanker - slippe alt annet. God natt.




Hei, kjæresten min. Tenkte jeg skulle skrive et innlegg til deg før jeg sovner helt i min egen verden av "True Blood-porno", skrivesaker, dyner og puter.

Du er noe av det beste som har skjedd meg, til tross for at vi fikk en god trøkk på starten av forholdet. "What doesn't kill, only makes you stronger" har fått en helt ny mening for min del. Jeg husker jeg møtte deg for første gang i begynnelsen av 10.klasse (dvs. august 2008) hvor du var sammen med ei venninne av meg. Vi hilste knapt på hverandre, men jeg vet at jeg ikke hadde noe mot deg; du virket grei, men stille. Et par måneder senere, var du, jeg og fire andre stappet inn på det knøttlille rommet ditt, hvor vi var tre jenter og tre gutter. Du hadde din jente, jeg og Trine fikk hver vår gutt, vi også. Vel, var kun jeg som endte i et forhold - men det er ikke poenget. Opp gjennom årene har jeg kikket på deg, men holdt kortene tett til brystet og ikke vist til noen at jeg syntes du var attraktiv, noe som slutt kom frem i lyset. Du var alltid stille rundt venninnene til ******, men du svarte høflig når folk snakket til deg (flink gutt, hihi) og var rett og slett alminnelig. Til jeg ble kjent med deg.. Neida - jeg bare tuller, lille venn ♥

Våre forhold tok slutt i hver ende av årstidene, og jeg begynte smått å snakke med deg, over Facebook. Hvor ellers? Det var sporadisk, men koselig! Så begynte vi å treffes på byen, som resulterte i at jeg begynte å ringe deg i hytt og pine de helgene jeg var ute og drakk (faen, så flaut å tenke på i dag) og ettersom tiden gikk, begynte jeg å dra hjem til deg og "studere" deg og Axel i snusing, LoL-gaming og svada prat. Jeg hadde russetiden, og du var god å ha når jeg ville ha et sted utenom hjemme å sove, haha. Ikke misforstå, men det føltes godt og trygt. Og du var der. Passet på meg, på en eller annen måte, selv om du og Axel satt og kødda masse med meg. Signaler ble sendt ut uten at jeg reagerte ordentlig, noe jeg angrer på den dag i dag. Men vi kom oss igjennom det, og vi har vært i lag i snart 4 måneder! Jeg liker det, veldig godt. 

Du er rett og slett noe av det beste som har skjedd meg. Jeg husker så mye, og samtidig ingenting, fordi jeg er lost case 24/7 - especially in you. Du er så snill, god, forståelsesfull, fin og nydelig at jeg sitter og småsmiler for meg selv. Vi er ikke alltid enige, vi har forskjellige synspunkter - men det er sunt å ikke mene det samme som den andre hele tiden - hadde rett og slett blitt for kjedelig for oss begge to. Jeg ler mye når jeg sammen med deg, jeg tør å være meg selv med deg. Det som er enda mer positivt, er at du klarer å være deg selv med meg - det er så viktig. 



Jeg er stolt over å kunne vise deg frem som kjæresten min. Og er jeg klumsete når jeg introduserer deg for familie eller venner, så er det fordi stoltheten tar over og gjør meg til superklums. Men det er jo bare et sjarmerende tillegg ved meg, haha! Jeg elsker at vi har evnen til å snakke sammen, om alt mulig. Jeg liker å dele ting med deg, kjæresten min. Og er det en ting jeg liker spesielt godt, så er det å kunne kalle deg min. Det gir lykkerus, og jeg fniser som en skolejente. Rart at et annet menneske skal klare å deg så glad og lykkelig på en gang - beste følelsen som finnes! 

Du er den jeg kan se for meg en framtid med, for real. Giftermål, barn, hus, hunder, katter, rotter - alt som har med familie å gjøre og muligheten til å starte et nytt kapittel i livet. Det vil jeg ha. Vi er hverandres klipper i hverdagen, og vi skal aldri glippe taket fra hverandre. I såfall, har vi det som skal til for å redde oss hvis den ene skulle glippe fra klippen - vi har hverandre.

Jeg elsker deg, Joakim. ♥



Du er best!





All I need is you. 









hits